Smunar tttur

 

1. Fr Kvvk hoyrdist sjongur

slkt hoyrist ikki longur

um stra hundafall,

t Smun st stri

mt kertustubbum blum

alt um sn gamla hjall.

Hundar mundu tvst r hjalli stjala,

Smun svr, teir skuldu ta betala,

ella skuldi hann steina, stinga og kvala,

ikki ein hundur eftir stanum gala.

 

2. Tann kroysa Smun tti

av arm mundi dotti

bi skjtt og brtt.

Tann halastutti Pennur

Kvvkstni rennur,

hann brtur hvrja ntt;

rimar hann r hjalli mundi slta,

langan veg runudki grta,

syllar av um tvran mundi bta,

mangan gan bita fekk at nta.

 

3. Hann svr, hann skuldi ta endra,

sprakk so upp at tendra

og birtu kolu skar,

hann tekur upp troyggjupjkar

og gamlar buksubrkur

og dregur upp stt lr;

bar mundi hann ttlingarnar kla

sum arir menn, teir ska seg burtur haga,

leyp so t dyrnar til at kaga,

hoyrdi hund hjalli tvsti gnaga.

 

4. T hundur var lagstur at gnaga,

sprakk Smun t at kaga,

og sprakk ytstu gtt:

Eg man so miki hoyra

vi mnum stra oyra

eitt spkjar ntt!

Ta man forvist ikki anna spkjar vera,

enn halstutti hjallinum man regera,

alt, eg eigi, man hann n fortera,

eg skal hann vi mnum tlgamuddi skera.

 

5. Smun er ilskusngvin,

til ferar er hann bgvin

alt inn hundsins lv;

hann leitar hvrjari smttu

sum ketta eftir rottu

at finna sr ein knv.

Til sst so mundi hann tlgamuddin finna

tlai harvi hundsins lv at tynna,

leyp so vi snum nda og arga sinni

at stinga hundin, har sum hann var inni.

 

6. ntt skal eg hann knpa

vi bum hondum grpa

og fa hann mn hjall,

vi sterkum bondum rra,

for sslumannin fra

og klaga tann arga trll;

fr sslumanni til ftan skulu vit ganga,

fr ftanum til amtmannin hin langa,

hann skal fella dmin tann hin stranga,

t skal mangur Kvvk hella vanga.

 

7. So illa mundi ganga

tann halastutta at fanga,

hann l og gnagai tvst:

t Smun skuldi springa

tann halastutta at stinga,

t datt hann ein kst;

tlgamuddin mundi hann vl missa,

hundin vi llum tvstinum forlissa,

illa var hann t til sins forvissa,

sprakk og gav sr ikki t at pissa.

 

8. Fr Kvvk Smun strkur

og yvir heiar rkur,

hann ger so mangt eitt slr;

ir sr hann renna,

men ei hann kundi kenna

ta rttu Sklingsjr;

t man Smunn yvir til Leynar halda,

tala vil hann vi tann Mikkjal balda,

settur av kongsins monnum til at valda,

um Leynagar, sum sey teim br at halda.

 

9. Mikkjal bndi bli

ei visti av hunda stri,

Smuni vsti lei,

so fast, sum kettur klra,

vi snum fti stra

um Leyna-garar steig;

snarliga hann t Stallar mundi fjakka,

grulvar rtt sum barn upp fyri bakka:

Hetta havi eg Mikkjali fyri at takka,

hann vsti mr lei og vi meg mundi snakka.

 

10. Billu-Smun stendur

og sr mt Skling vendir,

hann sr seg runt umkring;

fannir fjalli glansa,

og Sklings-rnar dansa

hagar runt ring;

argur mundi Billu-Smun raka:

Hv mundi slk forsintheit meg betaka?

Kertu-stubbar havi eg forsaka,

Sklingi vi grgvusteini meg baka.

 

11. Hans skali tk at slangra:

N havi eg ta at angra,

eg havi at angra ngv,

ta eg blinum gjrdi,

t prestur krnar frdi

niur Syrugjgv;

krnar upp Vatnsdal mundu vla,

dgliga mundu kertustubbar skrla,

eg mr eftir bli mundi drla,

eg vildi ikki btt ta ltu fyri ein dla.

 

12. Tvey hjn Kvvk bu,

sr ttu dtur pru,

tann eldra hon hvai mr,

vi mr bli gisti,

so fur av t visti,

so vinarlig hon var;

hevi eg n veri naka ungur,

men ektastandurin var mr alt tungur,

n vaksa ellisrukkur og ellisbungur,

samansnert er alt sum gamal pungur.

 

13. Vestmenningar su,

t vit bli lgu

besta majestat;

sum eg har mundi liggja,

t var mr upp at hyggja,

og t s eg ein bt;

t svr eg, at eg var ganska fokin,

hevi hon veri fyrr bki strokin,

t fr eg so nakkalangur og hokin,

hon l eftir so kirnuflt og slokin.

14. Tann angur snart fekk enda,

so sigur vsan henda,

so snart hann skundai sr

tann mannin upp at leita,

sum Heini mundi eita

og tti Sklings gar

at klaga sna ney um Kvvks hundar,

t teir hvdu biti kroysuna til grundar,

hann svr, hann skuldi kippa teir sum lundar

kvvkingar og allar teirra hundar.

 

15. Og hoyri ta, sklings bndur!

n eri eg vorin ndur,

tit leggi mr brurr

at fanga teir devuls hundar,

sum lta mna kroysu til grundar,

og teir av dgum f,

so ringir munnu kertustubbar vera,

hundarnar lata teir tvsti burtur bera,

eg royndi ntt at steina, stinga og skera,

og datt ein kst og mtti lata vera.

 

16. Hanus bndi blundar:

T klagar so hart upp hundar,

ta er bedrveligt,

t skalt teir oyileggja

og dygt vi steinum sleggja,

so verur t teir kvitt,

navni ttt er va giti vi orum,

rtt sum rdni Rlant var forum,

n t stingur sum kempusporum,

sma tr drindal av krambaborum!

 

17.Ssanna situr stabba:

T gakk tr nian til abba

og bi hann leggja tr r!

hesum sama sinni

lat Janus vera inni

og ommu mni hj!

Janus sigur, t skalt stri vinna,

bi hann sma tr drindalin stinna,

harvi skalt t Kvvks hundar tynna,

lat so Kertustubbar seg besinna!

 

18. Eg haldi meg til Heina,

hann vsti mr vegin beina

at brka mn tlgaknv

og drindalin hara,

sum Hanus mundi meg lra,

at taka teirra lv.

Hundar inn kroysuna munnu sngva,

so lystiliga inn um dyrnar sngva

ta kann ikki hanga rligheit ein hgva,

eg kann ikki blant teir brhundarnar bgva.

 

19. Tey r so Smun fylgdi,

ta gekk alt sum ta skyldi,

hann fri av llum fekk,

hvrki hundur ella kattur

Smun rrdi aftur,

so friarliga alt gekk.

N kann Smun vl frii liva f

yrr sinni ofta mundi tiva,

br vi hs, vi mark og so vi kliva

- n er vsan enda til at skriva.